Rart

Påsken ble raskt over, alvor kom når en fikk slengt i tryne at en i familien var død.. De siste dagene har vel ikke vært de beste i mitt liv, men jeg skal ikke klage. JEG har det egentlig veldig bra. Det verste er vel å tenke over hvordan jeg selv ville hatt det dersom det var mitt barn, mine foreldre eller søsken. Men jeg tror aldri man kan sette seg inn i noens situasjon slik. Jeg skal egentlig i begravelse neste tirsdag, men jeg tror det er best for alle dersom jeg ikke går. Kall meg egoistisk,eller hva du vil.. Jeg har vært i to begravelser i mitt liv sålangt, og den første tok rett og slett knekken på meg.. Min beste venninne døde av kreft, og så teit som det måtte høres ut, så glemmer jeg aldri den begravelsen. I den andre begravelsen jeg har vært i tenkte jeg kun på den første..på May Rita..jeg taklet det rett og slett ikke i det hele tatt. Alle tårene i hele verden skal ut av meg i det jeg kommer i en begravelse. Uansett hvor godt jeg kjenner avdøde. Smerte i hjerte. Smerte overalt.

Når folk dør tenker jeg mye..tenker kanskje litt for mye. Og dette går igjen utover alt man tenker på..en analyserer alt og blir så j*** dyp og følsom på alle områder. Diktet nedenfor leste jeg i AN en gang jeg var på styremøte i Bodø. Begynner å bli noen år siden nå tror jeg, men i dager som disse så svirrer tankene og dette diktet er vel litt sånn som tankene mine svirrer akkurat nå.. Les det selv:

Diktet mitt

Har tenkt mye, tenker bestandig mye..

Ikke lurt å tenke for mye, men jeg gjør nå det.

Har tenkt lenge, tenker bestandig lenge - dveler..

Vet ikke om det er så lurt det heller.

De sier sikkert det også, at det ikke er lurt.

De sier så mye - folk.

Ofte vet de ikke hva de snakker om - folk.

Men de sier det alikevel. Prater.

Spøker. Om ting de er redde for å snakke om - alvorlig.

Jeg gjør også det, det er visst helt vanlig.

Man må jo tross alt være vanlig - sier de.

Har tenkt mye, tenker bestandig mye. På noen jeg er glad i.

Vet ikke om det er så lurt, men jeg gjør nå det.

Jeg greier ikke å la det være.

Har aldri skrevet dikt før, vet ikke om det er så lurt heller.

Mye rare folk som skriver dikt.

Prater sikkert mye de også - spøker om rare ting.

Blir litt som å spøke, å skrive dikt. Gjemme seg bak ord.

Mange rare ord. Uviktige ord.

Viktige ord.

Er sikker mange viktige ord ord som burde vært sagt, som ikke blir det.

Forblir usagt. Vi er litt redde av oss.

Jeg er også redd, det er visst helt vanlig.

Jeg husker ikke hvem som skrev det. Jeg er ikke den som leser poesi osv, men dette diktet traff blink.

Dette innlegget var vel veldig dystert. Bare litt godt å sette ord på følelser som brygger seg opp. Jeg har det egentlig veldig bra! Jeg har hatt en flott påske. Men som kjæresten min sier hele tiden; det er veldig rart. De siste dagene har vært litt rare..